Plakat
De mørke skyene over Skien i nord seig for ikke lenge siden truende nedover mot Porsgrunn og Brusteinsballet. Nå sitter jeg likevel i solskinnet, Friisebrygga mat og vin, og spør en god venninne, om hva hun synes om plakaten til årets teaterfestival, PIT 2011. Hun er «utenfor», regner ikke med å se så mye. Festival er dyrt for en fattig student uten sommerjobb. Men gateprogrammet, innvender jeg, ser ut til at har vært lagt mer vekt på i år. Hun liker plakaten svært godt. Jeg er enig. Den er flott. Rød og Svart. Hvit halvmaske på en figur jeg opplever som ganske androgyn. Parykken ligner en sofa, tenker jeg. Min venninne ser natur, skog. Skikkelsen på plakaten ser ut på oss som ser, øynene er sorte hull. Jeg synes det er noe hieroglyfisk over uttrykket. Festivalens slagord, Hele byen en scene, er skrevet som sjablong på en vegg. Uttrykket er folkelig, jeg mener tydelig, og dønn politisk. Hva er det som trigger mine adjektiv - «Flott». Kontraster har det med å funke. Rødt, svart og hvitt. Det er ikke tilfeldig at Goebbels og gutta kjørte på i den retningen, sier jeg. Min venninne synes det er en vel drøy kobling. Jeg insisterer på min idé om at det frie ved Grenland Friteater er autentisk, at det røde og sorte antyder en anarkistisk utopisk ideologi. Friteateret har gitt innhold til mitt begrep om frigjøring. Jeg er et barn av illusjonen. Plakaten, en oppfordring til å leve med. At festivalens sponsorer må med, Sparebank1 i spissen, trekker plakaten ned i sumpen, det er noe med Grenland og andedammen; Henrik Ibsens Vildand... Ubønnhørlig dukker intertekstualiteten opp, igjen. Og Festival; jeg kjemper ikke mot, jeg vil la det det ene virke i det andre, det siste i det første, og så videre: Hele byen en scene, hele festivalen et kunstverk.
Xact
PIT-Bloggen