Rosa prinsesser, rosa romvesen og rosa skyer.

I går var siste dag av festivalen. Det meste av arbeidet er gjort, det blir mulig å spasere roligere i gata, det blir lettere å se alle gateartistene, øynene klarer å fokusere i mer enn et par minutter, slik at opplevelsen rekker å komme inn i hjernen og ned til hjertet (ikke nødvendigvis i den rekkefølgen.) Det har vært feiring i dagens gate, rosa prinsesser (Purreprinsessene) fikk publikum og andre artister med seg i en lykke- og frihetsdans. Shiva Grings tar feiringen med i hans forestilling også, slik han tar med alt egentlig. Det er et fantastisk samhold i gata, oppfattningen om at den siste dagen i festivalgata er den sløveste ble idag gjort til skamme, det var en kjempefin energi der ute. Det skjer noe når den rosa invasjonen (Ljud Group) går gjennom gata, de får publikum til å gi slipp, de får alle til å le, og varmer opp gata slik at når neste gateartist dukker opp så er publikum allerede med på notene.

 

- Pitbloggen

PIT-Bloggen minner om: Konferanse, Ingemar Lindh og norsk teater

Hvor: Folkets hus

Når: 26.06, 12.00

Hva:

PIT leverer hvert år et eget fagprogram, båstående av møter med artister, konferanser og workshops. I morgen er det klart for den første konferansen i Norge som omhandler Ingemar Lindh sitt arbeid, og påvirkning det har hatt på norsk teater. Konferansen er åpen for alle, og gratis. 


Festivalånden sprer seg.

PIT handler først og fremst om teater, forestillinger av internasjonal klasse, nøysomelig valgt ut av Grenland Friteater. Men festivalen påvirker hele byen og menneskene i den, også de som ikke får med seg forestillingene som foregår innendørs. Plutselig sitter smilet lettere, mange er mer enn villige til å holde nachspiel, og et og annet privat initiativ dukker opp - et ønske om å bidra. I går var det konsert i en leilighet på Friisebrygga 5, en "hjemmefest" som strakk seg litt lenger. Med fult band spilte Emanuel Desperados for full leilighet, mens husværtene danset villig med. Også besøkende og ansatte resturanten underetasjen under kikket opp, og trakk på smilebåndet.

Det er det PIT gjør, skaper en festival som også lever forbi dens egentlige, programerte innhold. Den gir alle sjangsen til å være klovn på livets scene, og trauste partytricks høster full applaus. Det merkes i hjemmet, på arbeidsplassen og spesielt ute i festivalgata. Vi snakker om festivalånden. 

Takk for hyggelig konsert, takk til Emanuel Desperados, og takk til alle som ikke sendte klager. Vi har festivalånden, har du?

Pitbloggen.

 

A wild duck



Leo Bassi wants to execute old God. I believe so, here in Grenland, the pond of ducks (andedammen). Tomorrow, Saturnusday. In the performance Utopia the white clown's force is re-assembled. This sacred icon has been tortured in our minds by the multi-national company McDonalds. Ronald McDonald is a misuse of the iconic force comparable with the perversion of the swastika, and symbolism. After dwelling with the Wild Duck production of the Vinge, Müller and Reynholdsen company (off off off Ibsenfestival) in Volksbühne im Prater, Berlin for 360 hours non-stop in May, I feel justified in telling that artistic symbolism is back. Well, not so that we, culturally speaking, have been out of it. Advertisement is all about it. But, the artist community has let the Public Relation industry of the corporate world hold the upper hand for the last 60 years. The speech of Leo Bassi at  meeting point (møtepunkt) on the third day of the festival, I believe, confirms this argument. Tomorrow, when the sun peaks in the sky, or shortly thereafter, an unbelievable event will take place. The performance I saw yesterday, after seeing Call me Maria, is not finnished. A wild Duck will execute old God. I'm curious about the margins of Leo Bassi's mind. Is he aware of the impact he's about to cause in me? Of course not, I'm compelled to say. I don't know.

 

Xact

PIT-bloggen

Another situation

This need to be in English. As I enter this writing, I'm sitting outside, at the Tapas-restaurant, simply called Mat og Vin, in the colloquial tongue. The Spanish people or rather artists of the Barcelonean Company Xirriquiteula Teatre, are sitting at the next table, .... All the actors leave, expect the director of this years featured new circus performance. I go to the toilet, when I come back, interference have occured:  Very good, call me maria, ....The objectivity of the critic is blasted once and for all. Not only do they, in the circusperformance Call me Maria, ardently interact with spectactors on stage, they enter this writing as well. Adrian, himself, who also fathered the Gurus of Xirriquiteula visiting PIT last year; I cannot take it away. it is very good. And perhaps, there is a secret, call me Maria? He is not entirely happy; something seem to irritate him; actually he expresses an urge to make trouble. «You Norwegians don't have any problems; that is your problem». The situation in south of Europe... We don't really hear about it, and what we eventually are hearing, is tilted. The Media companies, and the state is part of the oppressive system...

 

Some hours later, a new day; again I encounter Adrian; a master in the peculiar field of interactivity, now as streetartist with a painted moustache, a suite, with stripes, light colours and a trolley loaded with possible surprises. His character, Juan, is alone and grumpy. He speaks Spanish, but even the kindergarden children seem to understand. Juan, a Spanish player out of time, the 50's, I guess. His partner Lucia has left him; and it becomes obvious that he's looking for a substitute, for the dance show, the great number which the performance revolves around. Interactive theatre can be as painful as theatre may be, or Circus for that matter.  Well, Call me Maria was not painful, which is something I cannot å say for Adrians street performance. In Call me Maria the spectactors who where used melted wonderfully into the show, the setting of Bar Manolo, Spain in the 50's under American influence. Rock'n Roll and able seamen, navyboys. In the Streetperformance, Juan & Lucia,  Adrian, is able to maneuvre from one painful situation to the next in a fashion that pushes me to reconsider another criteria of judgement I must admit still have clinged to me, involuntarily. In the long run aestetic rules seem to be overrun. In the end there are no secrets. In other words, I am perfectly able to enjoy streetartists putting causual spectators in situations which they may find extremely embarrassing; painful as love. Juan finds a substitute and the performance is renamed Juan & Heidi.. A man picked from the audience is holding a tiny chalkboard all through the streetshow. Juan wipes out Lucia, and writes the name of the woman who now perform the star of the show. Another man is put behind the barrel organ, as the trolley is disclosed, rolling on and on. In the beginning she, Heidi, convinces the audience, despite her body omitting neurons. She is physically fit and performs the cartwheel to a great applause. But her control of the situations doesn't last. Juan & Maria became Juan & Heidi became Juan & Salma. As I continue to write between performances and  festival escapades, my red thread, Adrian, arrives again, with a bike at Friisebrygga Mat og Vin. He is happy; the Call me Maria was better today, Friday, than yesterday; when I saw it. Critics should be aware of such, penetrate the surface of things; a critic should aim for the metaphysical reality. Adrian, the director and streetartist, and so many things, he tells me, even Opera. I'm trying to figure out what actually enables me to enjoy this breaking of the rule (a rule I didn't suppose I obliged) Adrian is doing. I'm especially thinking of his streetcharacter's play on rather painful emotions. As I wrote there are no secrets and if there are, in this new world we need to share. And that is exactly it. The whole setting of Juan is that he is alone. Or even in the catastrophic situation of being left. Lucia has left him. Therefor he needs help, everybody understand this, even kindergarden children. He make people share their things; potatochips, coffée, water, umbrella, and so on and so on... It's a fundamental generousity, with the rudeness that the necessity of spiritual liberation evokes. I will get back to more on Call me Maria.

Xact

PIT-bloggen

Plakat

De mørke skyene over Skien i nord seig for ikke lenge siden truende nedover mot Porsgrunn og Brusteinsballet. Nå sitter jeg likevel i solskinnet, Friisebrygga mat og vin, og spør en god venninne, om hva hun synes om plakaten til årets teaterfestival, PIT 2011. Hun er «utenfor», regner ikke med å se så mye. Festival er dyrt for en fattig student uten sommerjobb. Men gateprogrammet, innvender jeg, ser ut til at har vært lagt mer vekt på i år. Hun liker plakaten svært godt. Jeg er enig. Den er flott. Rød og Svart. Hvit halvmaske på en figur jeg opplever som ganske androgyn. Parykken ligner en sofa, tenker jeg. Min venninne ser natur, skog. Skikkelsen på plakaten ser ut på oss som ser, øynene er sorte hull. Jeg synes det er noe hieroglyfisk over uttrykket. Festivalens slagord, Hele byen en scene, er skrevet som sjablong på en vegg. Uttrykket er folkelig, jeg mener tydelig, og dønn politisk. Hva er det som trigger mine adjektiv - «Flott». Kontraster har det med å funke. Rødt, svart og hvitt. Det er ikke tilfeldig at Goebbels og gutta kjørte på i den retningen, sier jeg. Min venninne synes det er en vel drøy kobling. Jeg insisterer på min idé om at det frie ved Grenland Friteater er autentisk, at det røde og sorte antyder en anarkistisk utopisk ideologi. Friteateret har gitt innhold til mitt begrep om frigjøring. Jeg er et barn av illusjonen. Plakaten, en oppfordring til å leve med. At festivalens sponsorer må med, Sparebank1 i spissen, trekker plakaten ned i sumpen, det er noe med Grenland og andedammen; Henrik Ibsens Vildand... Ubønnhørlig dukker intertekstualiteten opp, igjen. Og Festival; jeg kjemper ikke mot, jeg vil la det det ene virke i det andre, det siste i det første, og så videre: Hele byen en scene, hele festivalen et kunstverk.

Xact

PIT-Bloggen

TV-aksjonen? Hva er det?

Observange gjester av festivalen har kanskje lagt merke til en rekke plakater med et anti-TV budskap. Dette er en del av gruppen "En Serie Hendelser" sin performance til festivalgata, og de har klare meninger om hva du ikke bør bruke fritiden din til.





I trappeoppgangen og bakgården på Friisebrygga 5, midt i hjertet av Porsgrunn, står til sammen 48 TV-er som alle skal lide samme skjebne under PIT 2011. Syv intelligente forskere har funnet grunner til bekymring rundt menneskets bruk av TV. De skal forske videre i festivalgata under hele festivalen. Lørdag 25. juni klokken 15:00 skjer det endelige oppgjøret, TV vs. menneske. Hvem vil vinne?

 

De syv hvitkledde forskerne er klare til årets festival. I skrivende stund sitter to av gruppens medlemmer i hovedkvarteret. Løsmiddelskade etter maling med feil type lakk mistenkes. På boksen står det beskrevet: Upprepad kontakt kan ge torr hud eller hudsprickor. Ångor kan göra att man blir dåsig och omtöcknad. De bekrefter at de føler seg en smule dåsige.

 

Førstkommende lørdag må de alle være opplagte til kamp. Møt opp på Rådhusplassen klokken 14:00, Musika Mobile spiller fra 14 ? 15, og få med deg et par minutters TV-knusing 15:00.

PIT-Bloggen minner om: Brusteinsball

Alle hjerter gleder seg, byen våkner til, en stemning ligger i luften - det er tid for ball! Få på deg glasshelene eller kom som du er. I kveld skal vi danse under åpen himmel.

Hvor: Rådushplassen

Når: 20.30, 22.06

Hva: 

Brusteinsballet er PIT sin største forestilling, og den offisielle åpningen av festivalen. Det blir musikk og overraskelser, sirkus i internasjonal klasse, fyrverkeri - og det hele er gratis!

Programmet er som følger:

20.30 Festforestilling Rådhusplassen

 

22:30 Festivalåpning ved Anne Aasheim, direktør i Norsk Kulturråd.

 

22:45 Treteaux du coeur Volant (f) : Det flygende hjertes trapés

 

23:30 Fyrverkeri

 

Og om du vil danse videre inn i natten, blir det konsert med "Faela" klokken 24.00 på Kafé K. Pris for konserten er kroner 240.

 

Kom, fly med meg, la oss fly, la oss fly avsted. Pitbloggen.

Pitbloggen vokser!

Til nå har Pitbloggen vært skrevet av en stakkars hjelper alene, og når festivalen i morgen braker løs skal det skrives reportasjer og anmeldelser i et hyppigere tempo - så det var på tide å utvide og  sette sammen en  liten redaksjon.

 

Pitbloggen har fått tre nye medlemmer, og sammen skal vi dekke festivalen fra start til slutt.

 

Så, hvem er vi?

 

Heiki Riipinen



Heiki Riipinen (21) er freelance skuespiller og den som til nå skrevet Pit-bloggen. Han har bakrunn fra dramalinjen på Skien Vgs, Romerike Folkehøgskole, og har jobbet freelance innen scenekunst, film, tv og radioreklame. Til høsten reiser han til Oslo for å freelance videre, og studere kunsthistorie på UiO.

 

Arnt Christian Teigen



Arnt Christian Teigen (39) er skuespiller og skribent. Han er utdannet fra Rose Bruford College i London og har bakgrunn fra bl.a. Grenland Friteater, Fabula Rasa og Teater Ecclesia. Han er også medlem av performancegruppen Jappene. Arnt Christian skrev også om PIT i fjor, den gang på oppdrag fra Scenekunst.no. I år skriver han for Pitbloggen, og har hovedansvaret for anmeldelsene.

 

Aurora Kvamsdal



Aurora Kvamsdal (21) er medlem i teatergruppen En Serie Hendelser, og har flere års erfaring fra Aldebaran. Hun har også gått dramalinjen på Skien Vgs, og har tatt diverse teaterhistoriske fag på UiO. Til høsten reiser hun Lillehammer for å studere Kulturprosjektledelse.

 

Ida Marie Sandvik



Ida Marie Sandvik (20) har bakrunn fra Dramalinjen på Skien Vgs, Romerike Folkehøgskole og Kunsthistorie fra UiO. Hun har jobbet som skuespiller i kortfilmer, og har tidligere vært hjelper på artistkontoret. Til høsten reiser hun sammen med Aurora Kvamsdal for å studere Kulturprosjektledelse i Lillehammer.

 

Har du tips til hva vi bør skrive om? Send oss en medling her på bloggen, eller bruk kommentarfeltet!

 

Pitbloggen ser deg.

Stille før stormen

Det er noe eget med å vandre i lille Porsgrunn, en sommerdag med tomme gater, og vite at i morgen - i morgen er byen større, vakrere, festligere, viktigere og mer levende.

 

Skal vi danse? Pitbloggen.









Les mer i arkivet » Juni 2011
hits